Gretten bil

Før teknisk kontroll kjørte Tor bilen av hengeren og det var lett å høre at motoren virket litt uren i gangen og den ville ikke gå skikkelig på tomgang. Tor måtte jobbe med gassen for å holde den i gang en stund og selv når den begynte å bli varm gikk den ikke skikkelig. Geir så over motoren uten å finne noe som virket å være galt, mens øvrigheten i teamet bekymret seg en tanke.

Kjetil kunne atter en gang konstatere at Escorten hans var et dydsmønster mens blåstålet i sedvanlig stil var oppmerksomhetssyk. Konklusjonen var at det måtte være gammel bensin på tanken, og etter å ha fått fylt tanken bedret tomgangsproblemet og motorgangen seg.

Oppløftende tanker spredte seg atter en gang i teamet og de mørke skyene som blåstålet hadde manet frem var som blåst bort. Vi kunne igjen nyte kjempeværet med nærmere rundt 27 varmegrader da Escorten ble parkert for at vi skulle gjøre unna de siste forberedelsene med å pusse ruter, feste startnummer og reklame, etc. Nå var det bare å fyre opp igjen Escorten og kjøre bort til køen for teknisk kontroll. Motoren fyrte opp, men bilen ble stående på plassen sin mens man kunne registrere en mer og mer fortvilet grimase i Tors ansikt.

Naive eksoshuer som vi var så hadde vi håpet at blåstålet hadde glemt å fylle opp ermet med ferske ess og at tomgangsproblemet var det eneste vi hadde i vente den dagen. Vi burde selvsagt vite bedre etter å ha bli lurt opp i stry av Escortens pokerfjes et utall ganger de siste årene.

Bilen gikk ikke fremover!

Igjen var det bare å kaste seg over bilen for å finne ut hva som var galt. Frykten om et eller annet i transmisjonen som hadde havarert var påtagende, men det tok ikke lang tid før feilen var lokalisert. Clutchwiren hadde hoppet av! Det var fort gjort og fikse, men det var hell i uhell at det skjedde der og da og ikke etter at løpet hadde startet. Dårlig timing av blåstålet, men flaks for oss.

Livet var igjen en dans på roser og Escorten bunnsolid som panserstål etter å ha gått gjennom teknisk uten anmerkning. Teknisk kontroll var også starten på løpet, så nå var det bare en regruppering før vi skulle over startrampa og kjøre til SS1.

Vi fulgte køen av biler inn til TK for regrupperingen og det var starten for et par mer eller mindre store brølere. Kartleser Knut, som skal holde orden på tiden slik at vi kommer til TK til korrekt tid, er ikke fornøyd med de nye firpunktsselene, som han synes glir for lett ut gjennom justeringsklemmen nede ved dørken. Safety first, så Knut hopper ut av bilen og begynner å fikle med selejusteringen. Tor skravler med en annen fører og regner med at Knut har full kontroll på tiden, men Knut har tydeligvis lagt igjen store deler av eksoshodet på puta den morgenen og begynner også å prate med den hyggelige karen som Tor snakker med. Ikke før bilen bak gasser på og kjører forbi oss kommer angsten og lander som en bowlingkule i magen.

Tiden!!! :-O

Tor kastet seg inn i bilen mens Knut løp frem til TK med tidsboken. Tabben var et faktum og Knuts hittil største (og selvsagt siste, red. anm.) kartleserfeil ble gravert inn i Høgtuns Racings historiebok med sirlig skrift for å kunne harseleres med i all fremtid.

Siden vi var over ett minutt for sent ute fikk vi 20sek i tillegg. Det kan vel trygt sies at Tors vrede hadde vært et par hakk større hvis dette hadde vært et viktig løp.

Tor hadde derimot tydeligvis lagt igjen et eller annet hjemme på puta han også, for etter å ha fått utvekslet noen ord og summet oss etter TK så ble vi oppmerksom på at bilen stod og kastet av seg vannet! Den hadde stått og gått under hele regroupen uten at Tor hadde skrudd på radiatorviften. Vi fikk opp panseret og fylt på det vi hadde med oss av vann, men det var langt fra nok. Det var bare å ringe til Geir og Ole for å få de til å snu og komme med mer vann til oss. De hadde allerede kommet seg noen kilometer av gårde, men klarte heldigvis å komme tilbake med vann før vi måtte kjøre videre til startrampa. Vi visste fortsatt ikke om toppen eller andre deler i motoren var skadet av varmgangen, men det virket som at vi hadde sluppet unna med skrekken denne gangen.

Kjetil satt sikkert og gjorde seg enda noen tanker om blåstålet mens han klappet Escorten sin på dashbordet. Og vi hadde fortsatt ikke kommet over startrampa.

Det skulle heldigvis ikke komme flere overraskelser eller tabber, og omsider kom vi oss av gårde til SS1 . lettere rystet.

Det har til nå vært mye å fortelle om alt som skjedde før løpet. Det kommer derfor kanskje ikke som noen overraskelse at resten av løpet vil bli oppsummert i forholdsvis korte ordelag.

Ingen højdare

Vi hadde ingen god dag på jobben denne dagen. Vi var rustne og kom ikke noe særlig godt i gang med notene og kjøringen. Notene kom i perioder for tidlig og gjorde sitt til at flyten ikke ble god. I tillegg vartet blåstålet opp med mer triks ved at bremsene begynte å svikte. Pedalfølelsen forsvant og Tor måtte til tider pumpe for å få bremsetrykk og visste aldri om han hadde bremser eller ikke når han tråkket på pedalen.

Med 20sek tidsstraff, noter som ikke stemte og bremser som man ikke kunne stole på så fikk vi aldri den gode følelsen og da kom heller aldri noen gode tider. Vi endte dermed opp som sistemann i vår klasse med en sjetteplass. Selv om resultatet var begredelig så fikk vi likevel avdekket en del svakheter med bilen. Bremsene må overarbeides, motoren manglet skikkelig klepp og må også få en omgang, men kjøreegenskapene, understell og dekk var derimot upåklagelig.

Når regnskapet gjøres opp så kom vi styrket ut av det hele. Vi fikk brukt opp en del av tabbekvoten, nye mobbehistorier er nedtegnet for fremtiden, bilen er hel og vi hadde det da også morsomt ute på etappene. Syngende rettskårne drev og doble forgassere på fullt gap har heldigvis den vanedannende effekten på eksoshoder.

Vi ser nå frem til 2007-sesongen og håper at det blir noen etterlengtede oppturer i løpet av året og at vi blir å finne på startlistene langt hyppigere enn det som har vært tilfellet de siste to sesongene.

Hilsen fra Knut og resten av hverdagsheltene i Høgtun Racing Rally Team.