Tekniske ting er det lite å gjøre med når det er av såpass uventet karakter, og skuffelsen når vi måtte bryte 7km inne på SS3 forsvant forbausende fort. For selv om vi ikke rakk å sette noen skikkelige etappetider så fikk vi konstatert at bilen kjører som en drøm, og motoren fungerte meget godt den også - inntil de onde åndene slo til vel og merke. Videre kan du lese om erfaringene våres fra de forskjellige fartsetappene.

SS1: Gjesthusvegen - 3,87km. Tid: 2:40

På forhånd hadde vi bestemt oss for at vi skulle ta det rolig på de 2 første etappene for å sørge for at vi fikk finne ut av bilens innstillinger. Deretter skulle vi øke tempoet utover i SS3. Vi tok derfor SS1 nærmest som ren gjennomkjøring og klokket inn på 2:40, som var delt fjerdeplass i klassen. Denne etappen hadde ingen spesielt krevende partier, så vi fikk ikke testet ut demperne noe særlig. Faktisk virket underlaget inne på serviceplassen før løpet som en tøffere påkjenning! Vi opplevde riktignok en del filing fra piggene oppe i hjulkassene, så vi burde ha stilt på mer på demperne begge veier i ettertid.

Bilen virket kvikk og fin inne på etappen, dekkene biter godt og bremsene er prima. Tor er svært fornøyd med balansen i bilen og synes den er svært lettkjørt, så dette lover veldig bra. Det ble riktignok bare med praten om å justere demperne før SS2.

SS2: Golsfjellet - 19,80km. Tid: 13:42

Denne etappen er en gammel kjenning, og her var vi skikkelig av veien i debuten våres i 2002. Det er et meget knotete parti midt inne på etappen, så her skal vi ta det rolig i år. Vi starter bra og kommer raskt inn i en fin flyt. Arbeidet vi har gjort med notene dagen før gjør at samarbeidet i bilen fungerer meget bra.

Denne etappen har en del mer småsprett og gupp i svingene, men demperne svelger unna alt som er uten å mukke! På de litt større ujevnhetene merkes det at bakenden skulle vært justert stivere, men så langt på etappen føles det ikke kritisk. Vi finner også etter hvert ut at det er altfor lett å bomgire! I en 150° hårnål i et veidele hvor vi skal brekke og flerre gjennom så blir det bomgiring og vi sklir ut i svingen. I tillegg var det motbakke med løst underlag rett etterpå, så her forsvant det minst fem sekunder. Her må det investeres i short shift kit!

Det tar ikke lang tid før vi nærmer oss det mer åpne fjellpartiet, men først må vi forbi et sted vi har merket oss på gjennomkjøringen. Etter en langstrekke kommer en 5 venstre med et par digre gupp, så her legger vi oss ut til venstre for å unngå å skjære ut til høyre i tilfelle det blir skikkelig kalvedans bortover veien. Og kalvedans skulle det bli! Vi holder god fart på fjerdegiret over første gupp og bakenden fyker rett i været. Undertegnede i kartleserstolen kikker opp og borte er alle trær og himmel, kun hvit vei å se før vi smeller i bakken igjen og neste gupp slenger bakenden opp i været igjen på samme måte. Her fikk vi virkelig merke at både bounce og rebounce på demperne var satt altfor mykt! Det kan ikke ha vært langt unna fra at spoilerlippen tok nedi, og det må ha vært spektakulært å se på fra utsiden! Vi holder heldigvis kursen rett frem, så vi kan bare koste på gjennom svingen. Dessverre kobler inboarden ut idet vi er på vei opp med bakenden på første guppet, men litt fikk vi heldigvis med oss!

Ikke lenge etterpå er det mulig å strekke på gassfoten for alvor. Langstrekker og 6.ere og 5.ere gjør at vi får utnyttet femtegiret nesten helt ut. Bilen er giret til 195km/t på 7000 varv og vi kommer opp i rundt 185km/t Vi har det skikkelig gøy og storkoser oss nå! Fartsfesten tar så slutt og veien blir straks veldig smal etter et veidele. Vi er på vei inn på knotepartiet hvor vi skal ta det med ro der hvor det er vanskeligst. Først er det sikksakk bortover, som bilen takler ypperlig, men etter gupp og sprett ender det ned mot en 1 venstre, hvor vi skar ut i 2002, og videre rett til en 2 høyre over krøn. Bilen slenger litt med bakenden etter sprettet, og etter 1 venstre-svingen drar vi helt sidelengs over 2 høyre over krøn. En blanding av de myke demperne - og at vi kutter litt for mye - slenger oss 150° rundt på den 2,5m brede veien og vi blir stående i brøytekanten! Det var dritflaks at vi ikke ble stående helt sidelengs, for vi fikk fyrt opp motoren og etter hvert lirket oss ut på veien igjen. Problemet var bare at vi sto feil vei, og det var ingen snumuligheter foran oss. Det er jo heller ikke lov å kjøre i feil retning, så her var det bare for Tor å begynne å rygge! Etter et par hundre meter er det et veidele og en stikkvei, og vi rekker akkurat frem dit idet Grimsrud kommer. Heldigvis sinket vi han ikke mer mer enn ca 3sek. Vi får brekket rundt på stikkveien og blir stående mens Tor fester selene igjen. Imens passerer også Eidsand oss, og før vi er klare til å kjøre igjen har vi ut fra inboardvideoen tapt ca 2:20 hvis vi tar med stykket som vi rygget også. "Det er vel bare å satse videre?!" spør Tor, og svaret var selvfølgelig: "Ja!"

Vi gasser på og det tar ikke mange hundre meterne før vi begynner å se baklysene på Eidsands blå Mk2. Vi spiser oss innpå og etter et par km i snødrevet bak bestemmer Tor seg for at vi må forbi og pusher på og gir et lite blink med lysene. Eidsand slipper oss forbi på en ypperlig måte - takk så mye! - og vi kjører fra med 7 sekund på de siste kilometerne til mål. 13:42 fikk vi, og trekker vi fra de 2:20 som vi tapte så hadde vi meget mulig tatt bestetid i klassen! Det lover veldig bra med tanke på at vi heller ikke satset veldig hardt, men for alt hva vi vet så kan det hende at det var flere andre som var av veien. Godfølelsen var der i alle fall, og vi var langt fra slagne. Det her skulle vi prøve å kjøre inn igjen!

På transporten til service begynner oljelampa og blinke i ny og ne. Oljetrykket forsvinner for så å komme tilbake, så vi antar at det er føleren som krangler. Så begynner blinkingen hovedsakelig å skje i høyresvinger, så da aner vi ugler i mosen likevel. Og joda . vi sjekker nedi motorrommet og ser at tilslutningene på oljekjøleren lekker og vi er snart tom for olje. Råflaks at vi ikke gikk tom inne på fartsetappen!

Service 1: Vikojordet på Gol.

På service bypasser vi kjøleren og fyller på olje. Det skiftes dekk rundt om og vi demonterer lyktepodene, som vi ikke fikk bruk for i det hele tatt faktisk. Vi justerer også noen sårt tiltrengte knepp på demperne. Underveis har samtlige siffer på startnummeret vårt ramlet av også, så vi må skrive på provisorisk med en heller dårlig sprittusj, så bilder av en blå Mk2 uten startnummer på MRN04 - det er oss! Serviceteamet bestående av Atle, Geir og Ole gjorde en fabelaktig jobb på service, foruten å ha tatt bilen gjennom teknisk kontroll for oss fredagen også. Det er godt å ha noen folk som tar seg av slike ting!

SS3: Buvatn - 29,84km.

På den smålange transporten til SS3 snakker vi om at det har fungert veldig bra hittil og at vi skal gasse på utover denne etappen, slik vi har planglagt. Her venter det veldig brede og fine veier i starten, så det skal gå fort oppover fjellsiden! Her gjelder det virkelig å ha motorkraft og treffe linjen gjennom svingene. Med ca 170hk skulle vi gjerne hatt enda mer fett i pressa, men vi får satse på at kjøreegenskapene kan gi oss det fortrinnet vi behøver for å ta innpå de andre. Veien bukter seg frem gjennom dalen og bredden på veien innbyr virkelig til frisk kjøring. Iblant merker vi at vi legger oss bredt, men på grunn av for lite motor så klarer vi ikke å flerre gjennom svingene i oppoverbakkene uten at bakenden drar seg inn igjen. Vi får likevel til mye bra kjøring og peiser på oppover.

Etter ca 7km kommer en ekstra lang høyresving og deretter et knippe slakke svinger oppover ei bratt kneik. Med flat fjøl og godt driv oppover smeller det plutselig og motoren bare ruser opp. Vi har null fremdrift og ingen gir fungerer. Bakakslingen har røket.. Girkassa har røket. Clutchen har røket. Vi ruller et par hundre meter (!) oppover den bratte bakken før vi svinger ut i veikanten utenfor racinglinjen. Tankene var mange der og da, men én ting var sikkert: Det ble brutt løp på MRN atter en gang. Alle gode ting er ikke alltid tre.

Skuffelsen gikk overraskende fort over. Slike mekaniske ting er det ikke noe å gjøre med, og bilen var ellers intakt. Det hadde vært verre om vi hadde ligget på taket rundt et tre nedi lia på grunn av mennesklig feil. Med all skruingen som har vært gjort den siste måneden så var det mer oppgitthet og resignasjon enn skuffelse . hvis en kan skille mellom slik, men som sagt gikk det fort over, for vi fikk endelig konstatert at bilen kjører veldig bra, og vi kan hevde oss med den. Vi hadde håpet på et resultat å vise til i dette løpet, ingen tvil om det, men slik gikk det ikke. Vi fikk ikke engang satt en skikkelig tid på fartsprøvene før det ble farvel og adjø, men mens vi satt i termodressene ved bålet sammen med noen hyggelige tilskuere så begynte vi fort å se fremover og glede oss over det vi fikk med oss av erfaring fra det alltid begivenhetsrike Mountain Rally Norway! Bare vi får skikk på bilen og drevet ut de onde åndene i den, samt luket ut småfeilene vi gjør så må det bli bra.

Geir hentet oss og var enig i at dette var gromme rallyveier. Deretter var det tilbake til hotellet og pakke sakene før vi dro hjem for å se på inboardvideo. Som ventet var det mye moro å se på der, så følg med så havner det nok noen klipp i multimedieagalleriet vårt!

De nye delene til bilen er allerede bestilt, så får vi se om det ikke blir så altfor lenge til vi stiller til start igjen!

Knut

PS: En høydare under gjennomkjøringen på fredagen var å se Kristian Kolberg miste kontroll over Hyundai Copuéen sin mens han rygget og pløyde godt inn i brøytekanten, slik at vi måtte dytte han ut igjen. :)