To treningsturer med selvkomponerte noter på lokale Sunnmørs-veier ble det også, og vi var enige om at dette var rasende morsomt! Når terminlisten for 2002 kom peilet vi oss inn på Mountain Rally Norway som skulle gå på i fjellene rundt Geilo og Gol. Tor kjøpte seg inn i rallybilen og tok rallykurs, og etter mye om og men fikk vi skrapet sammen nok penger og meldte oss på! Finn Tore Holmeset skulle utgjøre mekanikerteamet sammen med Geir, men vi håpte at vi ikke skulle gi de for mye å gjøre...

Dagene frem mot rallyet var småhektiske med gryende sommerfugler i magen og innkjøp av utstyr. I løpet av disse dagene fikk også Høgtun Racing Rally sin første sponsor! Motokov Norge A.S kjøpte reklameplass på bilen og ga teamet kjærkomne ressurser. Tusen takk for støtten!

Avreise

Torsdag formiddag satte Knut og Finn Tore kursen nedover mot gutta i Oslo. Vel fremme på kvelden fikk vi sponsorreklamen på bilen og gjort alt klart til transport neste dag. Fredag morgen startet kl.4:00 for Tor og Knut. Det skal koste å være med i rally... Noe bleke om nebbet i kulda startet vi turen mot Geilo for å hente noter og veibok. Mekanikerteamet kunne ligge nedpå en god stund lenger og kom oppover senere på dagen for å ta seg av teknisk klargjøring av rallybilen. Vi måtte være igang med notegjennomkjøringen før kl. 9, og gjennomkjøringen var en opplevelse i seg selv!

Vi fikk omsider funnet frem til SS1 utenfor Geilo og satte igang i rolig tempo, som man er pålagt. Det var betryggende å se at vi ikke hadde vært langt unna med oppfatningen vår av hvordan notene skulle skrives når vi hadde laget notene for veiene hjemme! Gjennomkjøringen gikk greit for vår del, men vi så stadig steder der noen hadde vært ute og sladdet borti brøytekantene, så det var tydelig at noen satset! Ikke langt unna slutten så møtte vi da også køen. Noen hadde havnet på tvers av veien med en Ford Excursion på 3,5tonn, så her var det bare å vente!

Omsider kom vi oss gjennom og hang oss på bilen foran til SS2. Her tipset en kontrollør oss om at det var veldig smalt og mye stein i veikanten, så her var det bare å roe ned. Knut var noe bekymret for bilen sin og synes ikke det var noen god idé å kjøre med senket Opel Astra på veier som dette. Første og siste gang… Det sier nok også den arme stakkaren som slo hull i bunnpanna på Audi Coupéen sin på denne etappen også! Vi skjønte godt hvorfor mange kjørte med store 4WD-biler… Det virket som om de fikk bruk for de også, for flere steder hadde folk vært uti grøften her også. Som Tommi Mäkinen ville sagt det: “This is rally.”

Så begynte ting å skjære seg litt for nykommerne Jensen og Fylling. Veiboken sa vi skulle til sevice-plassen, mens de rutinerte gutta tydeligvis ga blaffen i dette og satte kurs mot SS3. Saueinstinktet gjorde at vi fulgte etter bilen foran, og øyenbrynene ble høyt hevet da vedkommende plutselig svingte av på en bensinstasjon. Vi stoppet vi også og tok ei pølse for å stoppe sulten som var kommet krypende, men bilen vi fulgte var borte vekk da vi kom ut, så nå var vi på egenhånd i Gol sentrum. Vi fant ut hvor vi var og hvor vi skulle og var snart på vei mot SS3 som var flere mil utenfor Gol. Etter en stund tok vi av inn på en sidevei. Om veiboken var for dårlig eller om kartleser Knut var litt for sikker på sine stifinneregenskaper diskuteres fortsatt blant de lærde, men veien ble dårligere og dårligere og vi synes det var litt rart at det bare var spor etter én bil foran oss.. Og joda, plutselig var blindveien etfaktum. Litt trøst var det at vi ikke var de eneste som hadde forvillet oss innover i skogen.

Vi kom oss ned på riktig vei igjen og fant til slutt SS3… eller gjorde vi det? Det eneste vi møtte var en antydning til en vei som var tettet igjen av snøfokk og ingen andre biler i sikte.. Det var et faktum at Tor “McRae” og Knut “Grist” var ute på en alvorlig bærtur! Vi var sikre på at vi var på rett sted, men noe hadde gått oss hus forbi. Den saken var klar...

Hadde vi lest litt i papirene vi hadde fått utlevert så hadde vi visst at mens vi lekte brøytebil i snøfokket var de andre igang med gjennomkjøring av SS4! Her var det bare å komme seg avgårde, for det var flere mil å kjøre dit!

Heldigvis var gjennomkjøringen av SS4 blitt 30min forsinket på grunn av tverringen til Mr. Excursion på SS1. Vi kom omsider igang med notekjøring igjen og lå som nummer tre i køen bak to store 4WD’er. Nå var vi virkelig oppe på fjellet. Mountain Rally Norway fortjener navnet sitt! Det tok ikke lang tid før veien begynte å fokke igjen enkelte steder. Dette så ikke bra ut… 15-18 minusgrader, sterk vind og puddersnø er ikke noe fristende å bli stående fast i. Bilene foran oss så vi ikke snurten til, og snøen begynte å slå over paneret på bilen. Til tider var det knapt mulig å skimte hvor veien gikk, til tross for at notene sa hvor den skulle være! Fokket ble verre og verre og i en slakk oppoverbakke var vi sikre på at vi kom til å stå bom fast. Et langt område av veien var blåst igjen med 30cm snø. Mens mismotet ble sterkere var eneste medisin: - Full gass!! Det gikk saktere og saktere og snøen skrapte under hele bilen mens vi spant oss fremover, men til felles overraskelse klarte vi akkurat å klore oss gjennom! Vi var mildt sagt imponert over at vi kom oss gjennom. Takk og lov for nye piggdekk! Resten av SS4 gikk som en lek etter dette når vi kom i le for vinden og snart tok vi igjen bilene foran oss også. En opplevelse rikere sto SS3, som vi tidligere hadde hilset på, endelig for tur. Dit visste vi iallefall veien!

Fremme ved SS3 mente en nøden kartleser at det var nødvendig å få lette på trykket, så da var det bare å svinge av veien litt inn på en åpen plass. Selvfølgelig var plassen, som vi begge “så” ikke noe annet en resultat av snøfokket, så plutselig skled vi nedfor veikanten og ble stående fast. Høyfjellet stoppet oss ikke, men en veikant på flat mark satt altså en pinlig stopper for oss. Heldigvis kom den hyggelige føreren i bilen foran oss på SS4 og dro oss løs. Han kunne fortelle at snøen til og med hadde slått over panseret selv på den høye jeepen hans og at han hadde tenkt på oss som kom der bak. I likhet med oss selv hadde han ingen tro på at vi skulle komme oss gjennom, men han hadde vært av veien selv på SS2, så det var hver sin gang å sette seg fast.

Som tidligere nevnt så var vi noe sjokkert over hvor hardt folk satset med vanlige biler på gjennomkjøringen, og nestemann i grøfta var en engelskmann som presterte å plante hele sin nye Jeep Cherokee utenfor veien i en sving i bratt oppoverbakke. Etter litt venting kom vi oss forbi og fikk se noen herlige veipartier. Her kom det til å gå FORT! Fine svingete partier og langstrekker fulgte hverandre. Dette var den beste SS’n hittil!

SS5 var også ypperlig med lange strekker og noen voldsomme hopp som vakte litt hodebry der og da. Vi bestemte oss for at her burde vi ta det rolig for å komme oss til mål…

SS6 var den samme som SS3, så den droppet vi av sympati til bilen som hadde fått gjennomgå denne dagen.

Medlemskort?

Nå dro vi til Geilo og møtte service-teamet, som hadde fått godkjent bilen. Kjempegreier å ha folk som kan ta seg av slikt, slik at man selv kan konsentrere seg om kjøredelen! Deretter var det innsjekking på hotellet og ut og spise middag sammen med Rune Rødset, som for anledningen kjørte en Lancer Evo VI sammen med kartleser Per Inge Eikåsen.

Etter maten stakk vi til basen for å få hentet startnummer og kjørebok m.m. Vi hadde med kvittering, førerkort og lisenser, men så var det krise igjen! De måtte ha klubbmedlemskapsbevis også, og Knut hadde ikke fått sitt medlemskapsbevis før han dro. Beskjeden var at da måtte de ha kvittering eller et eller annet bevis på at jeg var NAF-medlem. Å ikke få starte pga dette hadde vært en katastrofe. Hvor var kvitteringen? Mens Tor telefonerte NAF hadde jeg en siste sjanse før jeg måtte få folk hjemme til å ransake leiligheten. Siden vi dro rett fra jobb på torsdag så hadde jeg med en plastpose som jeg bruker å ha, og utrolig nok så lå kvitteringen i den. Så nært var vi fra å ikke starte, men nå har vi lært, og nummer 92, Jensen og Fylling var klare for debut!

Resten av kvelden gikk med til å roe nervene og gjennomgå alt vi skulle gjøre neste dag, hva vi måtte passe på for å ikke få tidsstraff eller bli utestangt, osv. Vi la oss tidlig for å være uthvilt til løpsdagen, men vi ventet besøk i løpet av natten! Ole hadde bestemt seg for å ta turen opp og dermed hadde vi tre mekanikere. Snakk om innteresse og enestående innstilling! Serviceteamet vårt skulle forøvrig også ta seg av Runes bil, og vi takker Per Inge for lån av servicebilen hans med strømaggregat.

Løpsdagen

Lørdag morgen dro servicegutta tidlig avgårde for å finne plassen sin ved siden av Tord Linneruds team. Vi hadde starttid 9:33 og kunne sove litt lenger. Vi gjorde oss klar mens storkanonene med Henning Solberg i spissen sto klar til start rett utenfor hotellet vårt! Herlig å tenke på at snart skulle vi stå der vi også hvis Knut holdt orden og sørget for at vi var på rett plass til rett tid… Det var ikke til å legge skjul på at frykten for å gjøre en bommert når det gjaldt dette var stor. Det gikk fort å innse at det medfølger mye ansvar å være kartleser også.

Kl. 9 gikk vi ut og fyrte opp rallybilen, som sto utenfor hotellet. Tor var bekymret over at viftereimen hadde begynt å hyle, men vi skulle alltids klare oss til første service etter SS2.

Vi kom oss inn på Parc Fermé og satte deretter kurs mot startrampen. Vi var igang! 30 mil med vinterveier, der 11mil er lumske SS’er, ventet! Yes!!

SS1:

Vi brukte SS1 til å føle oss litt frem, som avtalt. Vi hadde alt å tape på å satse for fullt og så brette bilen rundt et tre så tidlig i løpet. Vi var her for å få erfaring, og da måtte vi i mål! Veien var veldig smal så den hadde blitt veldig sporete. I tillegg var den full av kriker og kroker og hadde mange dumper og hopp, så det var en tøff ilddåp! Utenfor sporet var det veldig glatt for isdekkene våres. Bilen bremset også litt for mye bak, så den kom lett ut med bakenden ved innbremsing. Ganske fint for å sette opp bilen foran svinger når man mener det, men ikke alltid like greit å seile 45 grader sidelengs nedover mot en krapp sving. Her må det bremsejusteringsventil opp til neste løp! Det tok ikke lenge før første varseltrekant kom til syne, og det var ikke den siste vi fikk se! Det var mange som takket for seg allerede nå. Vi hadde ingen intensjon om å bli blant de. Vi kjørte såpass rolig at vi ble forbikjørt av en bil, men vi fikk sluppet han forbi uten at han ble hindret. Da skjønte vi at tempoet må opp betraktelig, men ikke ennå… Kartleser var godt ute av notene i noen hundre meter, men kom inn i det igjen og vi fullførte vår første SS!!

SS2:

På SS2 begynte vi å få dreisen på samarbeidet og det gikk etterhvert radig unna. Biler lå strødd over alt. De sto med snuten i grøtfa, sidelengs og en Almera lå også på taket midt på et strekke. Her gjaldt det å holde konsentrasjonen oppe. Det største problemet kom når en bil sto med bakenden uti veien og stengte for oss. Vi prøve å snike oss forbi, men ble stående fast i grøfta. Svarte! Folk dyttet og dro mens Tor fektet med armene og ropte, og en gammel mann ble foreviget på inboardkameraet når han dytter bakover mens samtlige andre dytter forover... Flott innsats!

Vi tapte veldig mye tid her og ble innhentet av en bil mens vi sto fast, så vi slapp forbi disse straks vi kunne. SS2 var 23km lang og dette merket vi begge to. Det var noen skikkelige hopp og flygeturer og Knut fikk merke at han ikke hadde strammet selene nok og ble slengt litt rundt omkring på de verste dumpene, og de var det mange av. Til tross for all konsentrasjon så kom Knut ut av notene enda en gang og vi tapte endel tid. På slutten nådde også en Volvo oss igjen og vi slapp forbi han også, men rett etterpå nådde vi igjen en Escort, som slapp oss forbi, og dét var en god følelse. Vår første forbikjøring! Totalt mistet vi nok over tre minutter på de to første etappene. På slutten av SS’n begynte samarbeidet å sitte bedre også. Kartleser hadde mer ro og konstaterte veien i forhold til notene raskere og sjåføren fikk stadig med seg mer av notene. Etter målgang var vi ganske slitne begge to, men glade over å ha kommet gjennom de to verste etappene! Nå var det inn til service og gjensyn med servicegutta. Gleden var stor hos oss og gleden var stor hos de som så hel bil med hele gutter i. Tor forteller at bakfjæringen er for myk og at den stuper fremover igjen etter landing. Gutta bytter om på dekk og sjekker at alt er helt under bilen før vi fyller bensin.

SS3:

På SS3 var vi skikkelig mer på hugget etter at vi følte at ting stemte på etappe to. Det gikk tidvis veldig fort og veiene her var litt bredere, slik at det ikke ble så sporete etter bilene foran. Dette var kjempeveier og en helt annen verden enn SS1 og SS2. Det går med flat pedal over lengre partier og vi flyr over hopp og ned i gupp! Denne gangen er selene strammet skikkelig. Samarbeidet går bare bedre og bedre og vi kunne satse hardere enn før. Knut leste opp bedre og bedre og til rett tid og Tor fikk med seg stadig mer av notene og det var merkbart at vi stolte 100% på det den andre foretok seg. Her klokket vi inn til 69. plass på etappen (Det startet totalt ca. 120 biler i rallyet). Det er tragisk at videokameraet vårt streiket etter SS2!

This is rally!

Før SS4 var det service igjen og teamet slapp å stresse denne gangen også. Det hadde ingen av oss noe imot! Fører og kartleser var tilfredse og sørget for å få spist litt. Tor prøvde med nye batterier i kameraet, men det hjalp ikke.

SS4:

SS4 gikk også veldig bra og vi fikk 68. plass! Det var ganske kronglete mange steder og spesielt husker vi en veldig krapp 160 graders hårnål der brekksladden er nødt å treffe. Hvis ikke gikk det rett i brøytekanten. Tor fikk til en veldig bra vending, som står til 20 i stil i forhold til mange av vendingene som ble vist på TV3, og vi satte avgårde igjen. Vi var skikkelig fornøyde nå og det meste stemte! Vi har mer å gå på når det gjelder satsing, men målet vårt var å fullføre, så dette lover bra for neste løp

SS5:

SS5 sto for tur nå og store deler går midt oppe på snaufjellet. Det var en ufattelig opplevelse å ligge i toppfart og fly over hopp etter hopp før krappe svinger kommer og så over i lange strekker igjen. Her merket vi at vi trenger med pulver i apparatet for å holde farten til de beste, men du verden så moro!

Så møtte vi plutselig veggen… Ved siste fjerdedel av etappe fem kom vi til et veldig vanskelig sted med krappe svinger fulgt av små strekker med slakke svinger og bakketopper og dumper og sprett i tett rekkefølge. Etter en slakk høyresving kom et stort hopp som fortsatte i en 50meter lang nedoverbakke og inn i en kort krapp venstresving. Vi hadde hatt gjennomkjøring dagen før, så vi visste at det var et vanskelig sted. Vi hadde også avtaltat her måtte vi ta det litt med ro, men det var mye folk ute der og som rallyfans visste vi hva de var der for å se... Vi ga jernet det det gikk! Det gikk veldig bra helt til vi kom til hoppet..

Dessverre så landet vi litt skjevt på veien og kom ned i noen spor fra tidligere biler og ble dratt rett ut av veien og ut i løssnøen før venstresvingen. Folk jublet og styrtet til med spader for å hjelpe oss. Etter iherdig jobbing og løfting fikk de oss ut på veien igjen, men da hadde vi tapt tre minutter på den avkjøringen. Heldigvis var bilen ok og vi satte avgårde igjen og kom oss til mål. Her var vi heldige. Tusen takk til alle de som hjalp oss inn på veien igjen!!!

Ut:

Vi kom oss til serviceområdet, men mens vi ventet i tidskontrollen så stoppet motoren. Vi trodde det var bensintørt, men på service er det ikke lov å fylle bensin, så vi tok vanlig service og dyttet bilen inn i bensindepotet etterpå. Skuffelsen var stor når bilen ikke ville starte etter å ha fått på mer bensin, og til slutt var det ikke antydning til tenning. Coilen hadde sagt takk for seg. Vårt første brutte rally var et faktum, men det er en materialsport. Veldig synd, for hvis vi hadde fullført med normalt tempo så hadde vi mest sannsynlig klart 4. plassen i vår gruppe og fått premie. Når vi først skulle havarere så var det riktignok flaks at det skjedde rett ved service-området. Skuffelsen var likevel ikke så stor. Vi hadde fått innblikk i hvordan dette gamet fungerte og vi hadde definitivt fått mersmak! Vi kommer tilbake, garantert!

This is Rally!

Knut Arve Fylling